Forum for barndom i frihet

2+2 =5

av Margreth Olin

Alle ser på henne. Hun er bare tre år og det er hennes sjette uke i barnehagen. De sitter i en ring på små krakker og alle flytter litt på seg når hun klatrer opp på krakken sin og strekker seg bort i vinduskarmen. Der ligger fløyta til Bjørg og i dag er det hun som får lov til å ta den frem. Bjørg tar imot. Alle venter til hun har funnet igjen plassen sin på krakken. Hun er helt alvorlig. Bjørg spiller på fløyta, det var stille før, men nå er det så stille at man kan skille barnas pust. De har ulik valør, og noen kan man høre er litt tett i nesa. Milla får også holde fløyta mens Bjørg forteller om Petter Edderkopp. Og det gjør Bjørg på en sånn måte at noen kjenner at det kiler bak øret. Men Milla ser bare på fløya, holder den trofast med runde barnehender. Når Petter Edderkopp har gått og lagt seg og fløyta er på plass i vinduet, alle barna har blitt sunget til ved navn, og på navnet reist seg og gått ut – da sitter Milla igjen på krakken sin og hun lytter til noe i seg selv. Det er som om det er en litt annen stemme der inne, nesten som en bitteliten fløyte spiller en litt spretten og stolt melodi. Jeg kan også! triller fløyta. Bjørg løfter Milla opp på armen og Milla får blåse ut stearinlyset. Flammen legger seg bakover og slukker og da er det ikke til å holde tilbake, det hvinet som trenger seg frem i Milla. Så går de ut og lukker døra til eventyrrommet. Den åpner de bare når det er eventyr og når barna hviler etter maten. Da ligger Milla stille under teppet i et lite hav av barnekropper og i handa har hun en liten marihøne, men det er det ingen som vet. I dag kjenner Milla at hun kan alt. Seksåringene leker butikk og Milla løper til og fra og henter penger. De vokser vilt her i barnehagen, og hvis hun gir to penger får hun pølse med både ketchup og løk og sennep. Milla vet det ikke selv, men hun har en kjæreste. En hemmelig beundrer som følger med henne på avstand. Han har gått i barnehagen mye lenger enn henne og han vet ganske mye om litt av hvert. Henrik kan klatre opp i plommetreet og henge litt etter armene før han slepper seg ned. Han kjenner at kroppen nesten blir dobbel så lang hvis han henger lenge, og da står Milla med åpen munn og ser på. Henrik har muskler og han kan skyte med pil og bue, han spikker kjepp tll Milla når de lager pinnebrød i skogen, og noen ganger må han passe på så brødet hennes ikke blir brent, for Milla kan finne på å lete etter nisser i bregneløvet.

Det Henrik ikke vet er at noen snart kommer og forstyrrer han. Han er helt fylt i brystet av alt han er og alt han kjenner. Kroppen som bare gjør, og alt det den erfarer. Nå skal han snart lære å konsentrere seg om noe som er helt utenfor seg selv. Hva er 2 +2, Henrik? Voksne som ikke vet noe om sånne som Milla og Henrik har tenkt å hente dem ut av kroppene sine og stenge dem inne i hodet. Og slik lærer Henrik at det finnes riktige og feil svar. Det er snart på tide å skille leken fra arbeidet. Hodet fra kroppen. Drømmene fra virkeligheten.

Education kommer av ordet EDUCO, hvilket betyr utlede innenfra. I det ligger en hel erkjennelse. En erkjennelse av at hvert barn har en kjerne, en stemme, en kraft i seg selv. Som representerer en helhet, et jeg. Hjernens høyre halvdel. Stebarnet i kunnskapsskolen. Et ikke-eksisterende fenomen i hodet til flere norske politikere, sist sett villfarne i skogen. De har gått seg bort i jakten på forklaringer på Pisaresultatene: Hva er galt med barna? Det har skjedd noe med norske skolebarn; de faller av, klarer ikke å forbinde seg til det som skjer rundt dem, mange er skolelei i fjerde klasse, de har problemer med å sitte stille og konsentrere seg lenge av gangen. Politikerne roper i munnen på hverandre: Mer disiplin! Matteundervisning i barnehagen! En roper at vi må skille de ”svake” og de ”sterke”. Og de elevene som vet hva de trenger og boikotter uvitenheten som de nasjonale prøvene representerer, skal visst få nedsatt orden. Kultur for læring, vifter regjeringen. Alt de hadde trengt å gjøre var å sette seg ned et øyeblikk og se seg rundt. Ikke læring, kjære dere, hva vokser trær og planter i skogen av? Næring! La oss tenke at de faktisk setter seg og er helt stille et øyeblikk, og bare lytter. Til tegn i tiden.

Barns muligheter til egen frilek og det å gjøre ”ingenting” er i ferd med å forsvinne. Barnas tid og energi organiseres stadig mer av de voksne, barna rekker ikke å ta egne initiativ. De blir avbrutt og de blir satt i gang. Tiden til å bearbeide og integrere alle inntrykk og opplevelser er for knapp. Mange barn får beveget seg for lite. Grovmotoriske ferdigheter er avgjørende for et barns selvtillit og sanseårvåkenhet. Stadig færre barn erfarer logikken og tidens utstrekning ved å delta i praktisk arbeid og mister dermed mulighet til å utvikle koordinasjon av nerver og muskler som igjen danner grunnlag for skrive- og leseferdigheter.

Den frie leken er barnets egen næringskilde, kroppen utvikles, følelser bearbeides og intellektuell vekst bygges opp, uten bevisst anstrengelse fra barnets side. Barnet gledes over prosessen, - ikke resultatet. Barnet ønsker å bli sett, ikke vurdert. Barnas uro kommer innenfra og er et tegn på at noe er galt, det er noe vi ikke har skjønt. Mer disiplin er ikke svaret, flere timer av det som ikke fungerer er heller ikke svaret. Indre ro og tid nok, er nøkkelaspekt ved tilegnelse av kunnskap. Humaniteten er totalt fraværende i skoledebatten. Det er på tide at Clemet gir nasjonens foreldre et realt kunnskapsløfte! De som forvalter landets økonomi og våre barns fremtid må tilegne seg grunnleggende menneskekunnskap.

trykt i Dagbladet 5.2.05

Tilbake